Ødeplassen som ble rasteplass

Noen kilometer utenfor asfalt, ved enden av en grusvei åpner skogen seg. Noen tyttebærturister var en gang på tur opp i heiene. De ante fred og ingen fare, nøt skogen og roen og pluket bær. Plutselig dukket en stor, vakker, grå murbygning med torvtak opp foran dem. Overraskelsen var stor. Kunne dette stemme?

Det stemmer. Og det stemmer ikke. Et norsk klosteranlegg med over 9.000 gjestedøgn mange kilometer utenfor allfarvei kan umulig være mulig. Men det er det.

Lia Gård er noe utenom det vanlige, både når det gjelder beliggenhet, arkitektur, atmosfære og måten stedet er bygget opp og drevet på. Retreatstedet er en gammel ødegård, fraflyttet et par ganger, før dagens eiere kom hit på 70-tallet og bygget om hus for drift av familieretreat. I over 40 år har stedet virket, og med tiden ble det bygget flere nye hus, og kapeller. Dagens drift er helårs, med unntak av ukene før og under jul. Vi som holder stedet gående er husfolk som bor, arbeider og ber sammen for kortere eller lengre perioder.

 
 

For deg som er underveis

Lia Gård ønsker å være et sted hvor mennesker i alle aldre, uavhengig av sivil status, kirketilhørighet og – hvor de er i livet og på trosveien – skal få komme inn i den livgivende Guds nærhet.

Et sted der man ikke trenger å prestere eller bære masker.
Et sted for å lytte, kjenne, smake.
Et møtested, et sted å være nær.


Under en åpen himmel

Etter god klostertradisjon er både arbeidet og hvilen på Lia Gård omkranset av tidebønnene.

Tre ganger om dagen.
Året rundt.
For alle som ønsker å være med.


En bebodd rasteplass

Husfolket, mennesker som for kortere eller lengre tid går inn i et forpliktende arbeids- og bønnefellesskap, er kjernen i arbeidet – støttet og båret av mange, mange, med villige hender og varme hjerter.

Sammen har vi fått oppleve hva som kan skje når himmelske og menneskelige ressurser virker sammen.

Slik har det umulige blitt mulig.


Et under

Lia gård har vært et knutepunkt og et samlingssted. Gården har vært forlatt. Gården har vært drevet med økonomisk gevinst som eneste mål. Gården har vært et sommersted. 

Nå er gården mer enn en gård. Nå arbeides det i time etter time, døgn etter døgn, uke etter uke, år etter år. Uten penger som mål. Lia er et bebodd hvilested så utenfor allfarvei at det er komplett umulig å dumpe ufrivillig borti det. Eller kanskje ikke? Folk har funnet Lia, ved å søke på nettsteder etter fjell og Norge. Den tidligere ødegården er blitt en rasteplass langt utenfor normal tankegang og menneskelig beregning. Den alminnelige østerdalsgården er blitt et ualminnelig, økumenisk kloster.

Noen kaller stedet et under.