Gjør som mesteren

Å oppsøke stille steder for å be der er en gammel, velprøvd kirkelig tradisjon. Kirkens erfaring er at stillheten er en sikker vei til Gud – og til menneskene. Mesteren inviterte sine travle disipler: Kom med til et ensomt sted hvor vi kan være alene. Selv gikk han ofte ut i ødemarken for å be og møte sin himmelske far, slik profetene hadde gjort før ham og ørkenfedrene gjorde siden – de som skapte de første klostrene. Nettopp klostrene har bevart en ubrutt tradisjon for stille retreat. I den protestantiske kirke – også her i Norge – er man nå i ferd med å finne tilbake til stillhetens, bønnens og meditasjonens avgjørende betydning for den enkelte troende og for kirkens liv.

Her til lands ble det frikirkelige pastorer som gikk opp de gamle stiene da de etablerte landets første retreatsenter på 1950-tallet. Siden er en rekke andre retreatsteder kommet til. Det mangler ikke lenger muligheter for den som vil følge sin lengsel, senke skuldrene og feste blikket på Gud.

Les mer: Retreatbevegelsen i Norge

 
1lia_endlichbilder-65.jpg

Nær Gud

Det kristne livet er en kjærlighetsrelasjon: Vi elsker fordi Gud elsket oss først. Som alle andre relasjoner, må også denne pleies. Personlige bånd styrkes når man tar tid sammen, går inn for å bli kjent, lytter og samtaler. Retreat er å ta tid til å komme nær Gud, lytte, smake og se. Det handler om å elske Herren av hele sitt hjerte. Samtidig skjerpes blikket for medmennesker og skaperverk.

 
regnbu over klokketårnet.jpg

Stillhet for den travle

Gud søker fellesskap med oss mennesker: Retreat gir gode rammer for et nært, oppmerksomt samvær med ham. Du får trekke deg tilbake fra hverdagens impulser, krav og gjøremål – for å være stille og be.

Dette betyr ikke at retreat er for spesielt stillfarne og åndelige personer. I vår oppjagede tid oppdager stadig flere stillhetens goder. Aktive og engasjerte mennesker, med krevende oppgaver i kirke og samfunn, finner konsentrasjon gjennom bønn og meditasjon. Retreaten blir en skapende pause der tempo og skuldre senkes. Man blir oppmerksom på Gud – og på det som rører seg i ens eget indre.